At Gud av nåde frelser den som tror er ikke en sannhet som først dukker opp i det Nye Testamente. Gjennom hele Bibelen går dette igjen som en rød tråd når troen knyttes til Guds frelsesinitiativ: offerlammet. Troen knytter sammen den Gamle og den Nye Pakt. Det blir derfor feil om man setter en motsetning mellom loven og troen.
Lov eller evangelium
Vi har i de senere år sett framveksten av en forkynnelse, ofte kalt nådeforkynnelsen, som setter loven og evangeliet opp mot hverandre som om det skulle dreie seg om to veier til frelse. Etter denne forkynnelsen hører loven hjemme i den Gamle Pakt og derfor gjelder den ikke lenger. Nå er det troen som gjelder. En slik forkynnelse bygger på en overfladisk analyse av Bibelen.
Den rettferdige av tro skal leve
Da Paulus tok et oppgjør med den jødiske tradisjon, gjorde han det ved å sette fingeren på jødenes forståelse av den Gamle Pakt. De trodde at loven skulle holdes slik at de etterpå kunne rose seg selv innfor Gud. ”Se hvor rettferdige vi er”. De forsøkte å etablere sin egen rettferdighet basert på lovgjerninger. Men Paulus viser på en elegant og overbevisende måte at det aldri har vært Guds mening å frelse på grunn av menneskets egne gjerninger. I Rom 3,21 sier han at den rettferdigheten som nå er åpenbart gjennom Jesus Kristus er den samme rettferdigheten som loven og profetene vitner om – rettferdigheten av tro. En av profetene, Habakkuk sier det slik ”Den rettferdige ved sin tro skal leve”.
Loven åpenbarer Guds gode vilje og er derfor et utrykk for Hans hellighet (Rom 7,12. 1 Tim 1,8-9). Jødene forsøkte å oppnå rettferdighet ved lovgjerninger men snublet mot snublesteinen som er troen. I Bibelens profetiske perspektiv er snublesteinen Jesus, troens opphavsmann og fullender. Jødene er ikke enestående i så henseende. Dypt i menneskets falne natur ligger trangen etter å rettferdiggjøre seg selv. Da kan vi rose oss av hva vi selv har gjort. Vi greier oss uten Guds hjelp. Men hos Gud er all menneskelig ros utelukket. Vi kan ikke frelse oss selv.
Det Paulus aldri gjorde
Når man derfor med referanse til flere av Paulus’ skriftsteder avskaffer loven, gjør man noe Paulus aldri hadde til hensikt å gjøre. Paulus angrep jødenes forståelse av loven. Han angrep den rettferdigheten de satte sin lit til – en rettferdighet basert på lovgjerninger. Men han angrep aldri loven. Den løftet han fram som hellig og rettferdig og god. Loven er nemlig aldri ment å skulle være grunnlaget for vår rettferdighet. Den er et uttrykk for Guds rettferdighet. Loven kom inn ”ved siden av” for at fallet skulle bli større. Den ble lagt til for overtredelsenes skyld (Gal 3,19). Derfor settes ikke loven ut av kraft ved troen. Tvert imot stadfestes loven av troen (Rom 3,31). Loven er ikke imot Guds løfter ettersom det aldri er gitt en lov som har kraft til å levendegjøre (Gal 3,21)
Gud har ikke skiftet mening
Gud har ikke skiftet mening. Det har alltid vært Guds plan av nåde å frelse dem som tror. Helt fra det første mennesket til tidens ende vil dette være Guds plan. Men vi mennesker har ikke alltid forstått dette. Åpenbaringen om hans frelse var tidligere mangelfull. Derfor sendte han i tidens fylde sin Sønn til soning for all verdens synd. Jesus oppfylte loven og åpenbarte for alle Guds rettferdighet. Derfor er Kristus lovens endemål og oppfyllelse (Rom 10,4). Når vi vandrer i ånden, blir lovens rettferdige krav oppfylt i oss (Rom 8,4). Vi har av nåde ved troen på Jesus Kristus mottatt hans rettferdighet. Det er den samme rettferdighet Gud viser oss i den gamle pakt. Etter at Gud tidligere talte ved profetene har han nå talt ved Sønnen (Hebr. 1,1-2). Men han har hele tiden sagt det samme. Det at Bibelen er delt i to deler – det Gamle og det Nye Testamente, må ikke få oss til å tro at Guds frelsesplan er delt i to deler som attpåtil skulle stå i et motsetningsforhold til hverandre.
Guds rettferdighet
I hele Romerbrevet er budskapet at Guds rettferdighet alltid har blitt mottatt ved tro ikke ved lovgjerninger. Rettferdiggjørelse ved tro er altså ikke noe nytt. I Rom 9,30 – 32 sier Paulus at hedningene fikk rettferdigheten fordi de hadde tro selv om de ikke søkte rettferdigheten. Jødene derimot grep ikke rettferdighetens lov, som er troens lov, fordi de søkte rettferdighetens lov, altså rettferdighet bygget på lovgjerninger.
Paulus går videre i Rom 10 med å forklare at dette skyldtes jødenes uvitenhet om Guds rettferdighet. Han snakker ikke her kun om jødene på hans egen tid. Hans referanse til Moses i vers 5ff viser at han tenkte på jødenes uvitenhet om Guds rettferdighet helt tilbake til da loven ble gitt. På grunn av denne uvitenheten søkte de å etablere sin egen rettferdighet som var basert på gjerninger. Dette førte til en forherdelse slik at de ikke underordnet seg Guds rettferdighet som er av tro.
Hans referanse til 5. Mos 30 er spesielt interessant. Han tar det Moses sier om at man ikke trenger å dra opp til himmelen eller ned i avgrunnen for å hente budet, og utlegger det til å bety at man ikke behøver å dra opp til himmelen eller ned i avgrunnen for å hente Kristus. Og han fortsetter i Rom 10, 8 med å sitere ordrett fra 5 Mos 30,14: ”Ordet er deg nær i din munn og ditt hjerte.” Guds rettferdighet krever altså ingen innsats fra vår side. Vi behøver ikke fare opp eller ned eller gjøre noen andre gjerninger. Ordet er oss nær. Vi kan bare tro det og ta imot Guds rettferdighet av nåde.
På denne måten slår Paulus fast at det ikke er noen motsetning mellom det Moses forkynte og det han selv forkynner. Det er ikke én rettferdighet i den gamle pakt og en annen rettferdighet i den nye. Kristus er lovens endemål og oppfyllelse.
Godt vitnesbyrd på grunn av troen
Hebreerne 11 er troens store kapittel. De personene som omtales her levde i en periode som dekker tiden både før og under den gamle pakt. Ingen av dem roses for sine gjerninger som om dette skulle dannet grunnlaget for deres rettferdighet. De gamle får godt vitnesbyrd på grunn av sin tro. Og denne troen ligger bak deres gjerninger. Troen var grunnlaget for deres rettferdighet. I hele frelseshistorien er det troen som har skapt velbehag hos Gud, og gjerningene har sprunget ut av troen og gjort den fullkommen. Det er aldri snakk om gjerningsrettferdighet men rettferdighet på grunn av troen.
Lov og evangelium
Det er derfor ikke noen motsetning mellom lov og evangelium ettersom de aldri har ment å skulle føre til det samme resultat, nemlig frelse. Loven viser oss at vi er syndere. Evangeliet viser oss Frelseren. Loven er en tuktemester. Evangeliet er en faderfavn der vi finner fred både med Gud og med oss selv. Tar man bort loven mister man perspektivet i frelsen. Da glemmer man også det faktum at alle som ikke tar imot evangeliet og frelsen ved tro på Jesus Kristus fremdeles lever under loven og derfor en gang skal dømmes etter sine gjerninger.
Helt fra før verdens skapelse har Gud hatt èn plan for menneskehetens forløsning. Den har aldri forandret seg. Denne planen ble åpenbart gradvis, men den handlet alltid om det samme. Da Jesus gjennom sitt liv oppfylte lovens krav og ved sin død sonte verdens synd var budskapet det samme som da Gud etter syndefallet i Edens hage ofret et dyr for å skjule Adam og Evas nakenhet. Det er Gud som rettferdiggjør. Derfor behøver vi ikke innføre motsetninger i Guds frelsesplan som ikke er der. Det har alltid vært ved tro mennesket har blitt rettferdiggjort. Uten lovgjerninger. Alt er av nåde.