Året var 1543. Det var gått 26 år siden han spikret opp sine 95 teser på kirkedøra i Wittenberg i protest mot den Romersk katolske kirkes avlatshandel. Dette året utga han en bok med tittelen «Von den Juden und ihren Lügen» – Om jødene og deres løgner.
«Hva skal vi kristne nå gjøre med dette fordervelige, fordømte jødefolket?.. Jeg vil gi dere mitt omtenksomme råd: Brenn synagogene og skolene deres. Brenn husene deres. Brenn bønnebøkene deres. Innfør dødsstraff for rabbinere som underviser. Opphev beskyttelsen når de reiser på veiene. Ta fra dem deres eiendeler.
Lutherske kirker har for lengst tatt avstand fra Martin Luthers oppfordring i sin bok. Den var grovt krenkende og antisemittisk og sitatene jeg startet med er sterkt forkortet og forenklet. Originalen egner seg ikke til høytlesning.
Men selv om antisemitten Luther i denne boken står som et grelt eksempel på fordommer og teologisk forfall, sto han i en tradisjon helt fra oldkirken, der man ikke fant plass for Israel i Guds frelses-historie. Han var også med å legge grunnlaget for det jødehatet som kom til å spre seg som en pest i Europas åndsliv i årene som fulgte. Kirken har ingen stolt arv i sin behandling av Jødene og Israel. For å sitere idehistoriker Håkon Harket. «Før Holocaust var det i brede kretser legitimt å forakte jøder i kristendommens navn, ja, det kan sies enda sterkere, jødehatet var et av kristendommens identitetsskapende ytringsformer.» og «Man kan ikke tale med kappe og krave fra kirkens talerstoler eller fra byens torg om politikken i Midtøsten, uten å vite at man forvalter kirkens katastrofale mangel på autoritet i moralske spørsmål hvor jødenes eksistens står på spill.» Sitat slutt. Vatikanet anerkjente ikke staten Israel før i 1993.
Men kirkens historie inneholder også et annet budskap. Da Philip Jacob Spener i 1675 skrev Pia Desideria – Fromme ønsker, og dermed startet Pietismen, markerte dette også en helt ny måte å se på Jødefolket på. Hør bare: Israel er Guds utvalgte folk. Vi må elske jødene. Forkynnelsen må tilpasses at de er jøder. Vi må ta avstand fra tvangs-omvendelser. Vi skal bli ett folk i Jerusalem. Vi skal en gang bo sammen på Zion. Jeg er stolt av å tilhøre en slik tradisjon.
Og disse to retningene har opp gjennom historien levd side om side i kristne kirker og menigheter. Erstatningsteologien i sine ulike varianter og nyanser, og arven fra pietismen med sin kjærlighet til jødefolket der opprettelsen av staten Israel blir sett på som oppfyllelsen av profetorden og et verk av den Gud som styrer historiens gang.
Men denne kampen er ikke et indrekirkelig anliggende. Langt derifra. Det handler om ideologi og politikk, ja om selve sivilisasjonen. Opp gjennom historien har Jødefolket bevart sin egenart og sitt særpreg. De har skilt seg ut. De har vært røsten til «de andre». Derfor er måten som en kultur behandler jødene på, den beste indikator på kulturens humanitet, eller mangel på humanitet. Ikke fordi jødene er spesielle, men fordi de er «de andre». Hvordan forholder vi oss til dem som ikke er som oss? Grekerne foraktet jødene fordi de ikke ble grekere, romerne fordi de ikke ble romere. De kristne fordømte jødene fordi de ikke ble kristne, Muslimene så ned på dem fordi de ikke tok imot Islam og Germanerne ville fjerne jødene helt og holdent fordi de ikke var Arere. Men jødene nektet å forsvinne.
Nå når Jødene har fått sitt eget land, fortsetter kravet om at jødene må oppgi dette og sin egenart. De anklages for imperialisme og okkupasjon selv om Jødenes tilknytning til landet går tilbake dobbelt så langt som de kristnes historie og tre ganger så langt som Islams.
Jonathan Sachs, sjefsrabbiner for Storbritania og Det Britiske Samveldet, sier det slik: Ironien i samtidens anklage om at den moderne staten Israel er en imperialistisk makt, er at siden Josvas tid for mer enn 3 000 år siden, er det bare under jødisk styre at Israel har vært en selvstendig nasjon og ikke en del av et imperium. Landet har vært styrt av Assyrerne, Babylonerne, Perserne, Alexandrinerne, Ptolemeerne, Seleusiderne, Romerne, Byzantinerne, Umayyaene, Abbisaiderne, Fatimiderene, Seljukiderne, Korsfarerne, Ayyubiderne, Mamelukerne, Ottomanerne og den Britiske mandatmakten. Men kun under jødisk styre har det vært en selvstyrt stat. Og den er nå den viktigste hindringen for opprettelsen av Kalifatet, den store imperiedrømmen som deles av Al Qaeda, ISIL, Hamas og Hezbolla.
Nå blir kristne som støtter Israels rett til et land, kalt fundamentalister og Kristen-Sionister. Det skal vist nok være noe fæle greier. Kampen står om de gammeltestamentlige landløftene fremdeles gjelder. Det skilles mellom Antisemittisme og Anti-Sionisme. Ingen vil være Antisemitt, mens Anti-Sionist er det helt greit å være. Holocaust blir brukt som retorisk virkemiddel mot Israel. Nå er det Palestinerne som er offeret og Israel som er overgriperne. Det ropes på en rettferdig fred. Og det manes til boikott av Israelske varer og av selskap som handler med Israel. Mens det er et historisk faktum at Jødenes nasjonale karakter ble angrepet lenge før staten Israel ble opprettet. Og man glemmer at krav om boikott av jødisk handel har vært første fase av jødehatet i vår moderne historie. Og vi vet hva det førte til
Landløftet til Israel står fremdeles ved makt! Det hører med til de betingelsesløse løftene Gud gav til Israelittene. «Jeg vil samle dem fra folkene og samle dem fra landene og føre dem til deres eget land. Og jeg vil røkte dem på Israels fjell, i dalene og på alle de steder i landet hvor de bor.» (Ezek 34,13)
La meg til slutt igjen få sitere sjefs-rabbiner Jonathan Sachs: «Det finnes bare én jødisk stat, et bittelite land, en kvart prosent av landmassen til den Arabiske verden. Israel har gjort ekstraordinære ting. Det har absorbert immigranter fra 103 nasjoner som snakker 82 språk. Det har forvandlet øde landskap til steder med skog og marker. Det har det fremste av teknikk innenfor landbruk og medisin og har en av verdens mest avanserte høyteknologiske økonomier. Det har fostret store poeter og forfattere, kunstnere og skulptører, symfoniorkestre, universiteter og forskningsinstitutt. Overalt i verden der det er en humanitær katastrofe, så er Israel, dersom de får lov, blant de første som sender hjelp. Det har delt sin teknologi med andre utviklingsland. Under enormt press, har det bevart demokratiet, en fri presse og et uavhengig – noen vil si for uavhengig – rettsapparat. For meg, mer enn noe annet, er Israel et levende vitnesbyrd om kraften i befalingen fra Moses: Velg da Livet, forat du må leve!»
Om du vil være realist i dagens Israel, sa statsminister David Ben Gurion, må du tro på mirakler. Israel og jødefolket er historiens største mirakel!