Innledning ved panelsamtale i Centralkirken i Bergen, 11. Januar 2020
Leif S Jacobsen
I snart 50 år har det tema som nå ser ut til å få dramatiske konsekvenser, stått på vår kirkes agenda. Da The Methodist Church og the Evangelical United Brethren Church i 1968 dannet den kirken vi nå er en del av, tok det bare fire år før man så en begynnende konflikt i United Methodist Church. Det dreide seg om Bibelens autoritet og tolkning, kirkens lære og etikk, spesielt seksualetikken, forståelsen av ekteskapet og retningslinjer for ordinasjon. Disse tema har vært debattert ved hver generalkonferanse siden. Et klart flertall har sørget for at kirken hele tiden har stått for et tradisjonelt syn, mens et betydelig mindretall har ønsket en oppmyking. Ettersom årene gikk, ble uenigheten mer og mer tilspisset. Biskoper, årskonferanser og menigheter gikk på tvers av kirkens vedtatte ståsted og etablerte sin egen praksis. Nå synes uenigheten uløselig og situasjonen uholdbar. Vi har kommet til et veiskille.
Kirken har i alle disse årene beskrevet sitt syn på en balansert måte. På den ene side understrekes alle menneskers verdi. Jeg siterer fra kirkens sosiale prinsipper, med min egen, uautoriserte oversettelse. «Vi bekrefter at alle personer er individer med en hellig verdi, skapt I Guds bilde», og «Vi ber instendig familier og menigheter å ikke avvise eller fordømme lesbiske og homofile medlemmer og venner. Vi forplikter oss selv til å stå I tjeneste for og med alle personer.»
På den annen side har kirken vært tydelig på at homofil praksis er uforenlig med kristen livsførsel og at ekteskapet er mellom mann og kvinne. «UMC tolererer ikke homofil praksis og anser slik praksis for uforenlig med kristen lære», og «Vi bekrefter at ekteskapet er en hellig pakt som uttrykkes i kjærlighet, gjensidig støtte, personlig hengivenhet og gjensidig troskap mellom en mann og en kvinne.»
Ingen vet hvordan kirkens endelige formuleringer vil bli i disse spørsmål. Men at det vil bli en endring, bort fra det som har vært kirkens oppfatning helt fra Metodistkirken ble til i 1700- tallets England, og som har vært et felles ståsted for den kristne kirke helt fra apostlenes tid, er sikkert. Utkastet til nye sosiale prinsipper ligger tilgjengelig på nettet, om du vil se retningen.
Hvordan kom vi hit?
Det kan være interessant å spørre hvordan vi kom hit. Hvordan har spørsmål knyttet til menneskelig seksualitet og forståelsen av ekteskapet blitt den store og uløselige saken som ryster og splitter kirker i land etter land. For her er Metodistkirken bare ett i en voksende rekke kirkesamfunn, primært i den vestlige verden. Jeg vil peke på en viktig grunn.
Samfunnet vi lever i har i løpet av de siste 50 år utviklet seg bort fra mange av de verdier den kristne kirke fram til vår tid har stått for. Særlig tydelig er dette i oppfatningen av menneskelig seksualitet og samliv. I dag har landets lover og den alminnelige oppfatning på disse områdene fjernet seg fra det den kristne kirke alltid har lært.
Det er klart at en slik utvikling påvirker oss som kristne og som kirke. Vi lever i dette samfunnet, er underlagt de samme lover og våre meninger blir påvirket av den samme mediestrømmen og av folkemeningen. Det er sant at vi ikke skulle være av denne verden, men det er ikke til å unngå at vi er i denne verden. Selvfølgelig blir vi påvirket. Ingen unngår det.
Selv om vi er kalt til å være verdens lys og jordens salt, er det lettere å synge «dette mitt lille lys, det skal få lyse klart», enn å være dette lyset der vi ferdes. Og det er utfordrende å være saltet som hindrer forråtnelsen. Til dette kreves det stort mot. Da er det fristende å la saltet forbli trygt i sitt saltkar selv om det sakte, men sikkert mister kraften.
Som kristen kirke er vi i en identitetskrise. To hundre års frafall fra Skriften har ført oss dit. Det behagelige ved å være akseptert av majoritetskulturen har forsterket krisen. Det er på tide at vi som kristen kirke spør: «Hvem er vi egentlig, og hvorfor er vi her?» Og ikke minst: Hvem er vår Herre?
En bibelsk forståelse av likekjønnet samliv
Det er klare, sterke og troverdige bevis for at Bibelen uten unntak definerer likekjønnet samliv som synd. Den er imot naturen, uforenlig med den forplantningsmessige komplementaritet som ligger i den fysiologiske utformingen av mann og kvinne, og Guds vilje for den seksuelle forening.
Alle steder i GT der likekjønnet samliv beskrives, står dette som et tegn på frafall fra Gud og er dermed under Guds dom. Når likekjønnet samliv omtales i Moralloven, er det med en tydelig advarsel.
Paulus tar for seg likekjønnet samliv i Romerbrevet og kaller det for «skammelige lidenskaper», og når han skriver sitt første brev til Korinterne. inkluderer han en syndeliste der han tar med: «menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med», og tilføyer: «Slik var noen av dere før. Men nå er dere vasket rene.»
I første Timoteus brev beskriver Paulus den rette bruk av Loven og hvem den er bestemt for. Midt i en lang liste skriver han: «menn som ligger med menn.»
Ofte hevdes det at Jesus hadde et annet syn på likekjønnet samliv enn det man finner i Bibelen ellers. Den store tausheten om dette emnet i evangeliene sammen med at Jesus omfavnet synderne og framhevet kjærligheten, brukes som argumenter. En slik påstand kan vanskelig forsvares. For det første gjør Jesu forhold til loven «ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle», det helt usannsynlig at han i dette spørsmålet skulle hatt en annen oppfatning enn det som var vanlig i datidens jødedom. For det andre viser Jesu omtale av skilsmisse, at ekteskapet og det ekteskapelige samliv er mellom mann og kvinne. Til dette kan føyes at når Jesus i Bergprekenen omtalte andre sider av seksualetikken, innskjerpet han standarden i forhold til det som var overlevert.
La meg også sitere Førstelektor emeritus ved MF, Bjørn Helge Sandvei: Når det i homofilidebatten hevdes at Jesus ikke har ytret seg til saken, er dette egentlig misvisende. Jesus har uttalt seg klart om rammene for seksuallivet. At han ikke spesifikt omtaler homofilt samliv, kan bare bety at han her forutsetter det som var den almene jødiske oppfatningen i samtiden. Det er hermeneutisk uforsvarlig å tolke en slik «taushet» som tillatelsen.
En bibelsk forståelse av ekteskapet
Ekteskapet er en ordning innstiftet av Gud. Selv om vi gjennom Bibelen finner et utvikling i hvordan dette samlivet ble praktisert, er det ingen tvil om at ekteskapet i Jesu undervisning er en livslang troskapspakt mellom én mann og én kvinne. Dette har da også vært den kristne kirkes lære helt fram til vår tid.
Bibelens undervisning om ekteskapet er helt uforståelig for den sekulære kultur. Og nå ser vi altså en utvikling der den kristne kirke er på vei bort fra troen på at det er et guddommelig design for ekteskapet. Vi er i ferd med å akseptere den sekulære kulturs oppfatning, at ekteskapet er en juridisk ordning som lar to mennesker tilfredsstille hverandres følelsesmessige og seksuelle behov.
I motsetning til dette står Skriftens paktssyn på ekteskapet som en forening som gjør oss til medskapere med Gud. Den samlivsformen man nå har endt opp med er et godt stykke unna det ekteskapet Gud innstiftet.
Den kristne kirkes ansvar
Når dette er sagt: Det Bibelen har front mot, slik jeg tolker tekstene, er likekjønnet seksualitet, ikke likekjønnet tiltrekning eller legning. Det dreier seg, for å bruker ord fra den britiske teologen John Stott om: «homofil praksis, som en person er ansvarlig for, ikke homofil orientering eller tiltrekning som man ikke er ansvarlig for.»
Når vi snakker om homofili, handler det ikke bare om hva Bibelen sier og hva kirken skal lære. Det handler om mennesker. Ofte mennesker som bærer på smerte og selvforakt og som kjenner seg utenfor og forkastet. Dette må vi ta på det største alvor. Den kristne kirke er kalt til å være et inkluderende og omsorgsfullt fellesskap for alle som ønsker å leve i pakt med Guds vilje med sine liv. Spesielt for dem som kjenner seg utenfor. I vårt samfunn gjelder dette ikke minst dem som har utfordringer med sin seksuelle orientering eller kjønnsmessige identitet. Men som mennesker som har tatt imot Guds kjærlighet og hans grenseløse nåde og tilgivelse, kan vi peke på et annen vei. Ofte korsets og lidelsens vei. Noen ganger selvfornektelsen vei. Men aldri en vei der vi går alene. I det kristne fellesskapet skal det være rom, åpenhet, fortrolighet, kjærlighet og støtte samme hva man kjemper med og uten fnugg av fordømmelse. Dessverre har det ikke alltid vært slik.
Til slutt
Tillat meg avslutningsvis igjen å sitere Bjørn Helge Sandvei, som selv er homofil. For noen år siden skrev han en artikkel som han kalte «Bibelen og homofilispørsmålet.» «Kirken representerte utvilsomt en ytterst provoserende etisk og religiøs motkultur i en mindretallssituasjon i den gresk-romerske verden. Men de kristne ga ikke av den grunn slipp på det bibelske vitnesbyrd om Herrens gode vilje for menneskelig liv og samliv. Utfordringen for kirken nå som da er å møte alle mennesker med Jesu kjærlighets sinnelag, i troskap mot evangeliets sannhet.