At Bibelen utsettes for kritikk er ikke noe nytt. At man stiller spørsmålstegn ved mye av det som er skrevet i Bibelen er regelen mer enn unntaket hos mange toneangivende teologer. Men at det fra konservativt kristent hold stilles spørsmålstegn ved om Bibelen er Guds Ord til oss, er ikke så vanlig. Allikevel har vi fra dette hold de siste årene gjennom det som ofte kalles nådeforkynnelsen, sett en snedig form for bibelkritikk som er egnet til å undergrave tilliten til Bibelen. Kall det gjerne karismatisk liberalteologi.
Dispensasjonalismen
Fenomenet er ikke av ny dato. Da den bibelfortolkningstradisjonen som kalles dispensasjonalismen ble utviklet, tok den utgangspunkt i at frelseshistorien kunne inndeles i såkalte husholdninger – på engelsk dispensations. Derav navnet. I disse avsnittene i frelseshistorien fastla Gud betingelsene mennesket skulle leve under og måles imot. I den ene husholdningen etter den andre kom mennesket til kort og måtte erkjenne behovet av en Frelser.
De toneangivende bibelfortolkere blant dispensasjonalistene delte inn frelseshistorien på ulik måte. Felles for alle var at de hevdet at vi nå befinner oss i nådens, eller menighetens tidshusholdning. Det er en viss uenighet mellom disse om når vi gikk over i nådens tidshusholdning. Noen mener at det skjedde da Jesus døde på korset, andre mener at det skjedde på pinsedagen. Atter andre mener at det skjedde da Paulus ble frelst på veien til Damaskus, mens noen igjen setter overgangen til den nye pakt ved slutten av Apostlenes Gjerninger.
Oppdeling av Bibelen
At frelseshistorien deles inn i ulike avsnitt kan man også se spor av i Paulus’ undervisning, selv om han ikke lager noen lære ut av det. En slik måte å se frelseshistorien på kan være en hjelp når man studerer Bibelen. Men når man med utgangspunkt i husholdningslæren vil gradere Bibelens autoritet for oss kristne i dag blir det hele straks mer problematisk. Da kan det som i utgangspunktet skulle være en nøkkel til å forstå Guds frelsesplan, bli en hindring for å ta imot Bibelen som Guds inspirerte ord.
Det er stor enighet blant bibelfortolkere om at vi i det Gamle Testamente finner mye stoff som er knyttet til pakten mellom Gud og Israel og som ikke har gyldighet for den kristne menighet. Seremonilovene og diettforskriftene hører med her. Det er også i GT mye som er talt inn i en historisk setting og som derfor ikke er relevant for oss i dag.
Jesus eller Paulus
Utfordringen er at man med husholdningslæren som bakteppe graderer det Nye Testamentets skrifter og hevder at ikke alt gjelder den kristne menighet i dag. Det blir derfor hevdet at evangeliene tilhører den gamle pakt, at Bergprekenen er en gammeltestamentlig preken, at Fadervår er en gammeltestamentlig bønn, at misjonsbefalingen ble gitt til jødene, at Jesus forkynte til jøder og at det han sa må forstås ut fra dette, for å nevne noe. Ut fra samme resonnement blir det hevdet at det er motsetninger mellom det Jesus sa og det Paulus sa. Og i denne motsetningen er det Paulus vi skal høre på, for hans forkynnelse tilhører nådens tidshusholdning.
Paulus eller Peter
Det blir også hevdet at det er motsetninger mellom det evangeliet Paulus forkynte og det evangeliet Peter forkynte. Man mener å finne grunnlag for dette i den arbeidsfordelingen som skjedde ved apostelmøtet i Jerusalem (Ap gj 15). Peter skulle forkynne til jødene mens Paulus skulle forkynne for hedningene. Ut fra dette blir det hevdet at de forkynte to ulike evangelier og at vi som hedninger skal legge Paulus’ brev til grunn for liv og lære. Peters brev får vi lese til oppbyggelse. Lignende resonnement gjør seg gjeldende når det gjelder de andre deler av NT.
Bibelens dommere
Det er klart at en slik måte å gradere Bibelen på, er egnet til å undergrave tilliten til Bibelen som Guds Ord til oss. Vi blir Bibelens dommere. Vi skal avgjøre hva som har gyldighet for oss i dag og hva vi skal la ligge. Når en slik bibelfortolkningsmetode møter den postmoderne individualismen, rives det objektive grunnlaget vekk for den kristne forkynnelsen. Da er det grunn til å rope et varsku. I en tid da vi med full tyngde høster fruktene av 200 års liberalteologi trenger vi minst av alt at tilliten til Bibelen svekkes ytterligere. At denne undergravningen kommer fra det som normalt regnes som evangelisk-konservativt hold gjør saken ekstra alvorlig.
Summen av Guds Ord
Den nye pakt begynte med Jesus. Selv om han var født under loven og levde under loven, så representerte han den nye pakt i alt han sa og gjorde. Johannes sier at nåden og sannheten kom med Jesus, og Hebreerbrevet skriver at Gud har talt til oss ved Sønnen. Jesus selv sa at Den Hellige Ånd skulle videreføre det han underviste disiplene om. Dette skulle skje etter hans død og oppstandelse. Det er derfor ikke mulig å finne grunnlag i Skriften for at det skulle være noen motsetning mellom det Jesus sa da han var på jorden og det han sa ved Den Hellige Ånd etter sin himmelfart.
Det er altså ingen motsetninger i Bibelen. Derfor er det et allment akseptert fortolkningsprinsipp at skrift skal forklare skrift. Der det tilsynelatende er motsetninger mellom to skriftsteder, må man tolke det ene i lys av det andre. Summen av Guds Ord er sannhet.
Fremadskridende åpenbaring
Bibelen er en helhet der åpenbaringen er fremadskridende. Denne fremadskridende åpenbaring finner du i GT, mellom GT og NT og mellom evangeliene og resten av den Nye Testamente. Og vi har ennå ikke nådd klimaks i denne fremadskridende åpenbaringen. Johannes sier i sitt første brev at når Jesus kommer skal vi se ham som han er og vi skal bli ham lik. Det samme antydes flere steder i NT. Men i Bibelen har vi en tilstrekkelig åpenbaring til å bli frelst og til å leve det kristne livet. Vi har fått åpenbart det Gud vil at vi skal se og forstå mens vi er her på jorden.
Ett evangelium
Det er også uholdbart å hevde at Peter og Paulus forkynte to forskjellige evangelier. Under apostelmøtet i Jerusalem trekker Peter en interessant konklusjon etter at Paulus og Barnabas hadde avlagt rapport etter sin første misjonsreise. Peter konstaterer at hedningene hadde fått den samme Hellige Ånd som apostlene og at de var blitt frelst på samme måte som dem. Når Paulus skriver brevet til Romerne sier han at han ikke skammer seg over Kristi evangelium, for det er Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøde først og så for greker. I første Korinterbrev skriver han det samme når han sier at han forkynner Kristus korsfestet både for jøder og greker. Ifølge Hebreerbrevet var Jesus den første som forkynte om frelsen. Deretter ble dette evangeliet stadfestet av de som hadde hørt ham, altså av apostlene. Det var det samme evangeliet hele veien.
Paulus gjorde heller ingen forskjell mellom jøder og hedninger når han var på sine misjonsreiser. Først henvendte han seg til de jødiske synagogene med evangeliet. Som regel ble han kastet ut derfra. Da henvendte han seg til ikke-jødene på stedet. Derfor bestod også de menighetene Paulus plantet av både jøder og hedninger.
Bibelens autoritet
I en tid som vår, når kristen tro og moral blir utfordret og angrepet fra mange hold, trenger vi å hevde Bibelens autoritet – ikke å svekke tilliten til Bibelen. Om ikke vi holder fast ved Guds Ord er vi ferdige. Da vil vi ende opp med å forkynne våre meninger og oppfatninger. Og våre meninger vil endres i takt med tidsånden. Det er troen på Bibelen som Guds inspirerte og ufeilbarlige ord som gir menigheten et sikkert fundament i alle stormer og som gir tyngde i den kristne forkynnelsen.
Men uansett: selv om vi devaluerer Bibelens autoritet, så står Guds Ord allikevel fast. For vi kan ikke gjøre noe mot sannheten, bare for sannheten.