Metodistkirken og homofili

Innledning ved panelsamtale i Centralkirken i Bergen, 11. Januar 2020

Leif S Jacobsen

I snart 50 år har det tema som nå ser ut til å få dramatiske konsekvenser,  stått på vår kirkes agenda. Da The Methodist Church og the Evangelical United Brethren Church i 1968 dannet den kirken vi nå er en del av, tok det bare fire år før man så en begynnende konflikt i United Methodist Church. Det dreide seg om Bibelens autoritet og tolkning, kirkens lære og etikk, spesielt seksualetikken, forståelsen av ekteskapet og retningslinjer for ordinasjon. Disse tema har vært debattert ved hver generalkonferanse siden. Et klart flertall har sørget for at kirken hele tiden har stått for et tradisjonelt syn, mens et betydelig mindretall har ønsket en oppmyking. Ettersom årene gikk, ble uenigheten mer og mer tilspisset. Biskoper, årskonferanser og menigheter gikk på tvers av kirkens vedtatte ståsted og etablerte sin egen praksis. Nå synes uenigheten uløselig og situasjonen uholdbar. Vi har kommet til et veiskille.

Kirken har i alle disse årene beskrevet sitt syn på en balansert måte. På den ene side understrekes alle menneskers verdi. Jeg siterer fra kirkens sosiale prinsipper, med min egen, uautoriserte oversettelse.  «Vi bekrefter at alle personer er individer med en hellig verdi, skapt I Guds bilde», og «Vi ber instendig familier og menigheter å ikke avvise eller fordømme lesbiske og homofile medlemmer og venner. Vi forplikter oss selv til å stå I tjeneste for og med alle personer.» 

På den annen side har kirken vært tydelig på at homofil praksis er uforenlig med kristen livsførsel og at ekteskapet er mellom mann og kvinne. «UMC tolererer ikke homofil praksis og anser slik praksis for uforenlig med kristen lære», og «Vi bekrefter at ekteskapet er en hellig pakt som uttrykkes i kjærlighet, gjensidig støtte, personlig hengivenhet og gjensidig troskap mellom en mann og en kvinne.» 

Ingen vet hvordan kirkens endelige formuleringer vil bli i disse spørsmål. Men at det vil bli en endring, bort fra det som har vært kirkens oppfatning helt fra Metodistkirken ble til i 1700- tallets England, og som har vært et felles ståsted for den kristne kirke helt fra apostlenes tid, er sikkert. Utkastet til nye sosiale prinsipper ligger tilgjengelig på nettet, om du vil se retningen.

Hvordan kom vi hit?

Det kan være interessant å spørre hvordan vi kom hit. Hvordan har spørsmål knyttet til menneskelig seksualitet og forståelsen av ekteskapet blitt den store og uløselige saken som ryster og splitter kirker i land etter land. For her er  Metodistkirken bare ett i en voksende rekke kirkesamfunn, primært i den vestlige verden. Jeg vil peke på en viktig grunn.

Samfunnet vi lever i har i løpet av de siste 50 år utviklet seg bort fra mange av de verdier  den kristne kirke fram til vår tid har stått for. Særlig  tydelig er dette i oppfatningen av menneskelig seksualitet og samliv. I dag har landets lover og den alminnelige oppfatning på disse områdene fjernet seg fra det den kristne kirke alltid har lært.

Det er klart at en slik utvikling påvirker oss som kristne og som kirke. Vi lever i dette samfunnet, er underlagt de samme lover og våre meninger blir påvirket av den samme mediestrømmen og av folkemeningen. Det er sant at vi ikke skulle være av denne verden, men det er ikke til å unngå at vi er i denne verden. Selvfølgelig blir vi påvirket. Ingen unngår det. 

Selv om vi er kalt til å være verdens lys og jordens salt, er det lettere å synge «dette mitt lille lys, det skal få lyse klart», enn å være dette lyset der vi ferdes. Og det er utfordrende å være saltet som hindrer forråtnelsen. Til dette kreves det stort mot. Da er det fristende å la saltet forbli trygt i sitt saltkar selv om det sakte, men sikkert mister kraften. 

Som kristen kirke er vi i en identitetskrise. To hundre års frafall fra Skriften har ført oss dit. Det behagelige ved å være akseptert av majoritetskulturen har forsterket krisen. Det er på tide at vi som kristen kirke spør: «Hvem er vi egentlig, og hvorfor er vi her?» Og ikke minst: Hvem er vår Herre?

En bibelsk forståelse av likekjønnet samliv

Det er klare, sterke og troverdige bevis for at Bibelen uten unntak definerer likekjønnet samliv som synd. Den er imot naturen, uforenlig med den forplantningsmessige komplementaritet som ligger i den fysiologiske utformingen av mann og kvinne, og Guds vilje for den seksuelle forening.

Alle steder i GT der likekjønnet samliv beskrives, står dette som et tegn på frafall fra Gud og er dermed under Guds dom. Når likekjønnet samliv omtales i Moralloven, er det med en tydelig advarsel. 

Paulus tar for seg likekjønnet samliv i Romerbrevet og kaller det for «skammelige lidenskaper», og når han skriver sitt første brev til Korinterne. inkluderer han en syndeliste der han tar med: «menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med», og tilføyer: «Slik var noen av dere før. Men nå er dere vasket rene.» 

I første Timoteus brev beskriver Paulus den rette bruk av Loven og hvem den er bestemt for. Midt i en lang liste skriver han: «menn som ligger med menn.»

Ofte hevdes det at Jesus hadde et annet syn på likekjønnet samliv enn det man finner i Bibelen ellers. Den store tausheten om dette emnet i evangeliene sammen med at Jesus omfavnet synderne og framhevet kjærligheten, brukes som argumenter. En slik påstand kan vanskelig forsvares. For det første gjør Jesu forhold til loven «ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle», det helt usannsynlig at han i dette spørsmålet skulle hatt en annen oppfatning enn det som var vanlig i datidens jødedom. For det andre viser Jesu omtale av skilsmisse, at ekteskapet og det ekteskapelige samliv er mellom mann og kvinne. Til dette kan føyes at når Jesus i Bergprekenen omtalte andre sider av seksualetikken, innskjerpet han standarden i forhold til det som var overlevert.

La meg også sitere Førstelektor emeritus ved MF, Bjørn Helge Sandvei: Når det i homofilidebatten hevdes at Jesus ikke har ytret seg til saken, er dette egentlig misvisende. Jesus har uttalt seg klart om rammene for seksuallivet. At han ikke spesifikt omtaler homofilt samliv, kan bare bety at han her forutsetter det som var den almene jødiske oppfatningen i samtiden. Det er hermeneutisk uforsvarlig å tolke en slik «taushet» som tillatelsen.

En bibelsk forståelse av ekteskapet

Ekteskapet er en ordning innstiftet av Gud. Selv om vi gjennom Bibelen finner et utvikling i hvordan dette samlivet ble praktisert, er det ingen tvil om at ekteskapet i Jesu undervisning er en livslang troskapspakt mellom én mann og én kvinne. Dette har da også vært den kristne kirkes lære helt fram til vår tid.

Bibelens undervisning om ekteskapet er helt uforståelig for den sekulære kultur. Og nå ser vi altså en utvikling der den kristne kirke er på vei bort fra troen på at det er et guddommelig design for ekteskapet. Vi er i ferd med å akseptere den sekulære kulturs oppfatning, at ekteskapet er en juridisk ordning som lar to mennesker tilfredsstille hverandres følelsesmessige og seksuelle behov. 

I motsetning til dette står Skriftens paktssyn på ekteskapet som en forening som gjør oss til medskapere med Gud. Den samlivsformen man nå har endt opp med er et godt stykke unna det ekteskapet Gud innstiftet.

Den kristne kirkes ansvar

Når dette er sagt: Det Bibelen har front mot, slik jeg tolker tekstene, er likekjønnet seksualitet, ikke likekjønnet tiltrekning eller legning. Det dreier seg, for å bruker ord fra den britiske teologen John Stott om: «homofil praksis, som en person er ansvarlig for, ikke homofil orientering eller tiltrekning som man ikke er ansvarlig for.»

Når vi snakker om homofili, handler det ikke bare om hva Bibelen sier og hva kirken skal lære. Det handler om mennesker. Ofte mennesker som bærer på smerte og selvforakt og som kjenner seg utenfor og forkastet. Dette må vi ta på det største alvor. Den kristne kirke er kalt til å være et inkluderende og omsorgsfullt fellesskap for alle som ønsker å leve i pakt med Guds vilje med sine liv. Spesielt for dem som kjenner seg utenfor. I vårt samfunn gjelder dette ikke minst dem som har utfordringer med sin seksuelle orientering eller kjønnsmessige identitet. Men som mennesker som har tatt imot Guds kjærlighet og hans grenseløse nåde og tilgivelse, kan vi peke på et annen vei. Ofte korsets og lidelsens vei. Noen ganger selvfornektelsen vei. Men aldri en vei der vi går alene. I det kristne fellesskapet skal det være rom, åpenhet, fortrolighet, kjærlighet og støtte samme hva man kjemper med og uten fnugg av fordømmelse. Dessverre har det ikke alltid vært slik. 

Til slutt

Tillat meg avslutningsvis igjen å sitere Bjørn Helge Sandvei, som selv er homofil. For noen år siden skrev han en artikkel som han kalte «Bibelen og homofilispørsmålet.»  «Kirken representerte utvilsomt en ytterst provoserende etisk og religiøs motkultur i en mindretallssituasjon i den gresk-romerske verden. Men de kristne ga ikke av den grunn slipp på det bibelske vitnesbyrd om Herrens gode vilje for menneskelig liv og samliv. Utfordringen for kirken nå som da er å møte alle mennesker med Jesu kjærlighets sinnelag, i troskap mot evangeliets sannhet.

De ti bud gjelder i dag

Da Moses mottok de ti bud på Sinai-fjellet, sto han der som representant for et folk som nettopp var utfridd fra fangenskapet i Egypt. Israels Gud hadde forløst sitt folk fra trellekåret. Nå åpenbarte han sin vilje for dem. ”Du skal ikke ha andre Guder enn meg”, lød det første budet. Så fulgte ytterligere bud som beskrev folkets plikter mot Gud og mot hverandre. Den lydigheten han nå krevde bygde på den forløsningen han hadde gitt dem. De var nå fri til å tjene sin Gud. Han åpnet sitt hjerte for dem og ba dem om å åpne sine hjerter for Ham.
Det har i de senere år gjennom det som ofte kalles nådeforkynnelsen, blitt hevdet at de ti bud ikke gjelder lenger. Det hevdes at de ble gitt til Jødene og at de aldri har hatt gyldighet for den hedningekristne menighet. Det hevdes videre at de ti bud er knyttet til loven og at loven ble avskaffet av Jesus og at vi nå bare har ett bud – kjærlighetsbudet. Et slikt syn ser bort fra et samlet bibelsk vitnesbyrd. Dessverre finnes det flere eksempler i kirkens historie på at man har hevdet at loven i betydningen moralloven ikke gjelder lenger. Men hele tiden har dette synet, som vi vanligvis kaller for antinomisme, blitt avvist. De ti bud gjelder i dag. Antinomismen er en læremessig villfarelse.

De ti bud har universal gyldighet
Moralloven – de ti bud – ble gitt til jødefolket på Sinai og var en del av pakten mellom Gud og Israel. Men de ti bud gjelder ikke bare jødene. Selv om hedningene ikke fikk de ti bud, gjør de allikevel av naturen det loven lærer. Ifølge Paulus er de sin egen lov selv om de ikke har loven og han sier videre at dette viser at lovens gjerning er skrevet i hjertet deres, noe også samvittigheten vitner om. Det samme gjelder tankene deres. Derfor har altså hedningene en lov i sitt indre som korresponderer med moralloven selv om de ikke har fått denne forkynt. Dette understreker den universale, gudgitte gyldigheten for moralloven. Når Paulus sier at hedningene ikke har loven, så mener han ikke at de ti bud ikke gjelder dem. De har bare ikke fått Guds Ord forkynt.

Ikke ett nytt bud
De ti bud var grunnloven for Israel, men profetene pekte fram mot en tid da loven ikke skulle være skrevet på steintavler, men i menneskenes hjerter. Jesus understreket de ti bud som rettesnor for våre liv og forsterket dem ved å la dem gjelde, ikke bare handlingen, men motivene og tankene bak handlingen. Han summerte budene i et nytt bud – kjærlighetsbudet (Joh 13,34). Ikke slik å forstå at han byttet ut de ti andre budene med ett bud, men slik at essensen av budene er kjærlighet til Gud og kjærlighet til min neste (Mt 22, 37-39). Å hevde noe annet er å lese noe Jesus ikke sier.
I Paulus brever har de ti bud en sentral plass. Han bruker dem som grunnlag og referanse i sine hustavler (F eks Ef 6,1-3) og han sier at det som betyr noe er å holde Guds bud (1 Kor 7,19). Romerbrevet 13 er som et ekko av Jesu avskjedstale til disiplene da han gav dem kjærlighetsbudet. Paulus nevner flere av budene – du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke begjære – og sier at alle disse blir sammenfattet i dette ord: ”Du skal elske din neste som deg selv”. Han avskaffer ikke budene. Han sier at kjærlighetsbudet sammenfatter alle budene. Og han går et skritt videre og sier at kjærligheten er lovens oppfyllelse.

Hjerteslagene fra kjærlighetens Gud
Verken Jesus eller Paulus avskaffer de ti bud. De forsterker dem ved å peke på motivene og tankene. Og de peker på kjærligheten som summen av alle budene. I bunnen av budene ligger altså kjærligheten til Gud og min neste. De ti bud er ikke harde krav fra en streng Gud. De er hjerteslagene fra kjærlighetens Gud. De er fulle av omsorg og godhet. De er Guds gode vilje for det ypperste han har skapt, mennesket. De peker på veien til fred og harmoni. Derfor er loven hellig og rettferdig og god.
Men i den nye pakts tid er det skjedd noe kvalitativt nytt i vårt forhold til de ti bud: de er skrevet i våre hjerter og sinn (Hebr 10,16). Vi har fått Guds kjærlighet utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd (Rom 5,5) slik at vi kan vandre i kjærlighet og gjennom det oppfylle budene. For det er klart at det ikke er noe motsetningsforhold mellom det de ti bud sier og den loven som er skrevet i våre hjerter. Vi fryder oss i Guds lov etter vårt innvortes menneske (Rom 7,22). 

Etisk fundament for individ og samfunn
Gjennom det Nye Testamente ble de ti bud gitt videre til den kristne menighet. Derfor har de ti bud dannet et moralsk fundament og en rettesnor for den kristne kirke til alle tider. De ti bud har vært en objektiv dommer som har avgjort hva som er rett og galt uavhengig av individuelle meninger, oppfatninger og tidsstrømninger. Å leve som en kristen har alltid vært å leve et liv i overensstemmelse med de ti bud. Helt fra oldkirken og fram til vår tid ble derfor de ti bud det etiske fundament i samfunn og stater der den kristne tro utbredte seg og fikk fotfeste. De ti bud fikk en dramatisk positiv konsekvens for samfunnsmoral og lovgivning. Særlig ser vi innflytelsen fra de ti bud i utformingen av lovverket i land i den vestlige verden. I England, USA, Frankrike og de skandinaviske land, for å nevne noen, ligger de ti bud i grunnlovene som en etisk forutsetning. Det etiske fundamentet i mange av verdens land ville vært helt anderledes uten påvirkningen fra de ti bud. 

Antinomisme i oldkirken
At det i kristen sammenheng har blitt hevdet at de ti bud ikke gjelder lenger er ikke noe nytt. Det første antinomistiske angrep på kirken kom i det første århundre fra Marcion, som var sønn av en biskop. Han ville gjennomføre en radikal reform av kirken i paulinsk ånd. Han ville ha jødedommen ut av kristendommen og forkastet derfor hele det Gamle Testamente og med det de ti bud. Men ettersom han var påvirket av gnostisismen truet hans reformasjon med å omforme hele den kristne tro. Da han i år 144 la fram sin lære for menigheten i Rom som han tidligere hadde forært en større pengesum, og krevde anerkjennelse for sitt læresystem, ble han istedet utstøtt av menigheten, fikk pengene tilbake og ble stemplet som kjetter. 

Den antinomistiske strid
Under reformasjonstiden blusset det igjen opp en strid omkring de ti bud i den kristne kirke. Luther lærte til å begynne med at kun nåden og ikke loven kan føre til virkelig anger. Senere hevdet han, på samme måte som Melanchton, at loven må forkynnes for å vekke syndserkjennelse og anger. Dette ble sterkt imøtegått av Johann Agricola, som en tid hadde vært Luthers sekretær. Han hevdet at bot alene kan læres gjennom evangeliet, ikke gjennom Mose lov. Berømt er hans uttrykk: ”I galgen med Moses!”

Lovens tre bruk
Melanchton – reformasjonstidens toneangivende teolog – tok spørsmålet om lovens gyldighet i den kristne kirke opp i sin dogmatikk Loci (fra 1535). Etter dette ble det vanlig å tale om lovens tre bruk. Ved denne måten å se på loven eller de ti bud ville man skille mellom tre ulike virkemåter for loven i frelsens tidshusholdning. For reformatorene var det nødvendig å klargjøre spørsmålet om loven både mot dem som mente at lovgjerninger var nødvendig for frelsen – den falske nomismen, og mot antinomismen, som fremmet en løssluppen livsstil.
Ut fra dette er lovens første bruk dens anvendelse som etisk fundament for samfunnet gjennom den verdslige myndighet (usus politicus). Gud bruker loven slik for å opprettholde en ytre lovmessighet i verden. Lovens andre bruk er å føre mennesket til syndserkjennelse så det kan søke frelsen i Jesus Kristus (usus spiritualis). Lovens tredje bruk er å veilede de troende i det kristne livet (usus didacticus). De ti bud er som stabbesteiner som viser hvor veien er og hvor grøfta er.

De ti bud gjelder i dag
De ti bud er et uttrykk for Guds hjerte og vilje. Det var aldri meningen at man ved å holde dem skulle bli frelst, for ingen blir rettferdiggjort ved lovgjerninger. Men de er Guds gode vilje for oss mennesker. Derfor har den kristne kirken videreført det synet Jesus og Paulus hadde på de ti bud. Det bør vi som kristne idag fortsette med.

Har Gud skiftet mening

At Gud av nåde frelser den som tror er ikke en sannhet som først dukker opp i det Nye Testamente. Gjennom hele Bibelen går dette igjen som en rød tråd når troen knyttes til Guds frelsesinitiativ: offerlammet. Troen knytter sammen den Gamle og den Nye Pakt. Det blir derfor feil om man setter en motsetning mellom loven og troen. 

Lov eller evangelium
Vi har i de senere år sett framveksten av en forkynnelse, ofte kalt nådeforkynnelsen, som setter loven og evangeliet opp mot hverandre som om det skulle dreie seg om to veier til frelse. Etter denne forkynnelsen hører loven hjemme i den Gamle Pakt og derfor gjelder den ikke lenger. Nå er det troen som gjelder. En slik forkynnelse bygger på en overfladisk analyse av Bibelen. 

Den rettferdige av tro skal leve
Da Paulus tok et oppgjør med den jødiske tradisjon, gjorde han det ved å sette fingeren på jødenes forståelse av den Gamle Pakt. De trodde at loven skulle holdes slik at de etterpå kunne rose seg selv innfor Gud. ”Se hvor rettferdige vi er”. De forsøkte å etablere sin egen rettferdighet basert på lovgjerninger. Men Paulus viser på en elegant og overbevisende måte at det aldri har vært Guds mening å frelse på grunn av menneskets egne gjerninger. I Rom 3,21 sier han at den rettferdigheten som nå er åpenbart gjennom Jesus Kristus er den samme rettferdigheten som loven og profetene vitner om – rettferdigheten av tro. En av profetene, Habakkuk sier det slik ”Den rettferdige ved sin tro skal leve”.
Loven åpenbarer Guds gode vilje og er derfor et utrykk for Hans hellighet (Rom 7,12. 1 Tim 1,8-9). Jødene forsøkte å oppnå rettferdighet ved lovgjerninger men snublet mot snublesteinen som er troen. I Bibelens profetiske perspektiv er snublesteinen Jesus, troens opphavsmann og fullender. Jødene er ikke enestående i så henseende. Dypt i menneskets falne natur ligger trangen etter å rettferdiggjøre seg selv. Da kan vi rose oss av hva vi selv har gjort. Vi greier oss uten Guds hjelp. Men hos Gud er all menneskelig ros utelukket. Vi kan ikke frelse oss selv.

Det Paulus aldri gjorde
Når man derfor med referanse til flere av Paulus’ skriftsteder avskaffer loven, gjør man noe Paulus aldri hadde til hensikt å gjøre. Paulus angrep jødenes forståelse av loven. Han angrep den rettferdigheten de satte sin lit til – en rettferdighet basert på lovgjerninger. Men han angrep aldri loven. Den løftet han fram som hellig og rettferdig og god. Loven er nemlig aldri ment å skulle være grunnlaget for vår rettferdighet. Den er et uttrykk for Guds rettferdighet. Loven kom inn ”ved siden av” for at fallet skulle bli større. Den ble lagt til for overtredelsenes skyld (Gal 3,19). Derfor settes ikke loven ut av kraft ved troen. Tvert imot stadfestes loven av troen (Rom 3,31). Loven er ikke imot Guds løfter ettersom det aldri er gitt en lov som har kraft til å levendegjøre (Gal 3,21)

Gud har ikke skiftet mening
Gud har ikke skiftet mening. Det har alltid vært Guds plan av nåde å frelse dem som tror. Helt fra det første mennesket til tidens ende vil dette være Guds plan. Men vi mennesker har ikke alltid forstått dette. Åpenbaringen om hans frelse var tidligere mangelfull. Derfor sendte han i tidens fylde sin Sønn til soning for all verdens synd. Jesus oppfylte loven og åpenbarte for alle Guds rettferdighet. Derfor er Kristus lovens endemål og oppfyllelse (Rom 10,4). Når vi vandrer i ånden, blir lovens rettferdige krav oppfylt i oss (Rom 8,4). Vi har av nåde ved troen på Jesus Kristus mottatt hans rettferdighet. Det er den samme rettferdighet Gud viser oss i den gamle pakt. Etter at Gud tidligere talte ved profetene har han nå talt ved Sønnen (Hebr. 1,1-2). Men han har hele tiden sagt det samme. Det at Bibelen er delt i to deler – det Gamle og det Nye Testamente, må ikke få oss til å tro at Guds frelsesplan er delt i to deler som attpåtil skulle stå i et motsetningsforhold til hverandre. 

Guds rettferdighet
I hele Romerbrevet er budskapet at Guds rettferdighet alltid har blitt mottatt ved tro ikke ved lovgjerninger. Rettferdiggjørelse ved tro er altså ikke noe nytt. I Rom 9,30 – 32 sier Paulus at hedningene fikk rettferdigheten fordi de hadde tro selv om de ikke søkte rettferdigheten. Jødene derimot grep ikke rettferdighetens lov, som er troens lov, fordi de søkte rettferdighetens lov, altså rettferdighet bygget på lovgjerninger.

Paulus går videre i Rom 10 med å forklare at dette skyldtes jødenes uvitenhet om Guds rettferdighet. Han snakker ikke her kun om jødene på hans egen tid. Hans referanse til Moses i vers 5ff viser at han tenkte på jødenes uvitenhet om Guds rettferdighet helt tilbake til da loven ble gitt. På grunn av denne uvitenheten søkte de å etablere sin egen rettferdighet som var basert på gjerninger. Dette førte til en forherdelse slik at de ikke underordnet seg Guds rettferdighet som er av tro.
Hans referanse til 5. Mos 30 er spesielt interessant. Han tar det Moses sier om at man ikke trenger å dra opp til himmelen eller ned i avgrunnen for å hente budet, og utlegger det til å bety at man ikke behøver å dra opp til himmelen eller ned i avgrunnen for å hente Kristus. Og han fortsetter i Rom 10, 8 med å sitere ordrett fra 5 Mos 30,14: ”Ordet er deg nær i din munn og ditt hjerte.”  Guds rettferdighet krever altså ingen innsats fra vår side. Vi behøver ikke fare opp eller ned eller gjøre noen andre gjerninger. Ordet er oss nær. Vi kan bare tro det og ta imot Guds rettferdighet av nåde.
På denne måten slår Paulus fast at det ikke er noen motsetning mellom det Moses forkynte og det han selv forkynner. Det er ikke én rettferdighet i den gamle pakt og en annen rettferdighet i den nye. Kristus er lovens endemål og oppfyllelse.

Godt vitnesbyrd på grunn av troen
Hebreerne 11 er troens store kapittel. De personene som omtales her levde i en periode som dekker tiden både før og under den gamle pakt. Ingen av dem roses for sine gjerninger som om dette skulle dannet grunnlaget for deres rettferdighet. De gamle får godt vitnesbyrd på grunn av sin tro. Og denne troen ligger bak deres gjerninger. Troen var grunnlaget for deres rettferdighet. I hele frelseshistorien er det troen som har skapt velbehag hos Gud, og gjerningene har sprunget ut av troen og gjort den fullkommen. Det er aldri snakk om gjerningsrettferdighet men rettferdighet på grunn av troen.

Lov og evangelium
Det er derfor ikke noen motsetning mellom lov og evangelium ettersom de aldri har ment å skulle føre til det samme resultat, nemlig frelse. Loven viser oss at vi er syndere. Evangeliet viser oss Frelseren. Loven er en tuktemester. Evangeliet er en faderfavn der vi finner fred både med Gud og med oss selv. Tar man bort loven mister man perspektivet i frelsen. Da glemmer man også det faktum at alle som ikke tar imot evangeliet og frelsen ved tro på Jesus Kristus fremdeles lever under loven og derfor en gang skal dømmes etter sine gjerninger.
Helt fra før verdens skapelse har Gud hatt èn plan for menneskehetens forløsning. Den har aldri forandret seg. Denne planen ble åpenbart gradvis, men den handlet alltid om det samme. Da Jesus gjennom sitt liv oppfylte lovens krav og ved sin død sonte verdens synd var budskapet det samme som da Gud etter syndefallet i Edens hage ofret et dyr for å skjule Adam og Evas nakenhet. Det er Gud som rettferdiggjør. Derfor behøver vi ikke innføre motsetninger i Guds frelsesplan som ikke er der. Det har alltid vært ved tro mennesket har blitt rettferdiggjort. Uten lovgjerninger. Alt er av nåde.

Bibelen i vektskålen

At Bibelen utsettes for kritikk er ikke noe nytt. At man stiller spørsmålstegn ved mye av det som er skrevet i Bibelen er regelen mer enn unntaket hos mange toneangivende teologer. Men at det fra konservativt kristent hold stilles spørsmålstegn ved om Bibelen er Guds Ord til oss, er ikke så vanlig. Allikevel har vi fra dette hold de siste årene gjennom det som ofte kalles nådeforkynnelsen, sett en snedig form for bibelkritikk som er egnet til å undergrave tilliten til Bibelen. Kall det gjerne karismatisk liberalteologi.

Dispensasjonalismen
Fenomenet er ikke av ny dato. Da den bibelfortolkningstradisjonen som kalles dispensasjonalismen ble utviklet, tok den utgangspunkt i at frelseshistorien kunne inndeles i såkalte husholdninger – på engelsk dispensations. Derav navnet. I disse avsnittene i frelseshistorien fastla Gud betingelsene mennesket skulle leve under og måles imot. I den ene husholdningen etter den andre kom mennesket til kort og måtte erkjenne behovet av en Frelser. 
De toneangivende bibelfortolkere blant dispensasjonalistene delte inn frelseshistorien på ulik måte. Felles for alle var at de hevdet at vi nå befinner oss i nådens, eller menighetens tidshusholdning. Det er en viss uenighet mellom disse om når vi gikk over i nådens tidshusholdning. Noen mener at det skjedde da Jesus døde på korset, andre mener at det skjedde på pinsedagen. Atter andre mener at det skjedde da Paulus ble frelst på veien til Damaskus, mens noen igjen setter overgangen til den nye pakt ved slutten av Apostlenes Gjerninger. 

Oppdeling av Bibelen
At frelseshistorien deles inn i ulike avsnitt kan man også se spor av i Paulus’ undervisning, selv om han ikke lager noen lære ut av det. En slik måte å se frelseshistorien på kan være en hjelp når man studerer Bibelen. Men når man med utgangspunkt i husholdningslæren vil gradere Bibelens autoritet for oss kristne i dag blir det hele straks mer problematisk. Da kan det som i utgangspunktet skulle være en nøkkel til å forstå Guds frelsesplan, bli en hindring for å ta imot Bibelen som Guds inspirerte ord. 
Det er stor enighet blant bibelfortolkere om at vi i det Gamle Testamente finner mye stoff som er knyttet til pakten mellom Gud og Israel og som ikke har gyldighet for den kristne menighet. Seremonilovene og diettforskriftene hører med her. Det er også i GT mye som er talt inn i en historisk setting og som derfor ikke er relevant for oss i dag. 

Jesus eller Paulus
Utfordringen er at man med husholdningslæren som bakteppe graderer det Nye Testamentets skrifter og hevder at ikke alt gjelder den kristne menighet i dag. Det blir derfor hevdet at evangeliene tilhører den gamle pakt, at Bergprekenen er en gammeltestamentlig preken, at Fadervår er en gammeltestamentlig bønn, at misjonsbefalingen ble gitt til jødene, at Jesus forkynte til jøder og at det han sa må forstås ut fra dette, for å nevne noe. Ut fra samme resonnement blir det hevdet at det er motsetninger mellom det Jesus sa og det Paulus sa. Og i denne motsetningen er det Paulus vi skal høre på, for hans forkynnelse tilhører nådens tidshusholdning.

Paulus eller Peter
Det blir også hevdet at det er motsetninger mellom det evangeliet Paulus forkynte og det evangeliet Peter forkynte. Man mener å finne grunnlag for dette i den arbeidsfordelingen som skjedde ved apostelmøtet i Jerusalem (Ap gj 15). Peter skulle forkynne til jødene mens Paulus skulle forkynne for hedningene. Ut fra dette blir det hevdet at de forkynte to ulike evangelier og at vi som hedninger skal legge Paulus’ brev til grunn for liv og lære.  Peters brev får vi lese til oppbyggelse. Lignende resonnement gjør seg gjeldende når det gjelder de andre deler av NT. 

Bibelens dommere
Det er klart at en slik måte å gradere Bibelen på, er egnet til å undergrave tilliten til Bibelen som Guds Ord til oss. Vi blir Bibelens dommere. Vi skal avgjøre hva som har gyldighet for oss i dag og hva vi skal la ligge. Når en slik bibelfortolkningsmetode møter den postmoderne individualismen, rives det objektive grunnlaget vekk for den kristne forkynnelsen. Da er det grunn til å rope et varsku. I en tid da vi med full tyngde høster fruktene av 200 års liberalteologi trenger vi minst av alt at tilliten til Bibelen svekkes ytterligere. At denne undergravningen kommer fra det som normalt regnes som evangelisk-konservativt hold gjør saken ekstra alvorlig.

Summen av Guds Ord
Den nye pakt begynte med Jesus. Selv om han var født under loven og levde under loven, så representerte han den nye pakt i alt han sa og gjorde. Johannes sier at nåden og sannheten kom med Jesus, og Hebreerbrevet skriver at Gud har talt til oss ved Sønnen. Jesus selv sa at Den Hellige Ånd skulle videreføre det han underviste disiplene om. Dette skulle skje etter hans død og oppstandelse. Det er derfor ikke mulig å finne grunnlag i Skriften for at det skulle være noen motsetning mellom det Jesus sa da han var på jorden og det han sa ved Den Hellige Ånd etter sin himmelfart. 
Det er altså ingen motsetninger i Bibelen. Derfor er det et allment akseptert fortolkningsprinsipp at skrift skal forklare skrift. Der det tilsynelatende er motsetninger mellom to skriftsteder, må man tolke det ene i lys av det andre. Summen av Guds Ord er sannhet.

Fremadskridende åpenbaring
Bibelen er en helhet der åpenbaringen er fremadskridende. Denne fremadskridende åpenbaring finner du i GT, mellom GT og NT og mellom evangeliene og resten av den Nye Testamente. Og vi har ennå ikke nådd klimaks i denne fremadskridende åpenbaringen. Johannes sier i sitt første brev at når Jesus kommer skal vi se ham som han er og vi skal bli ham lik. Det samme antydes flere steder i NT. Men i Bibelen har vi en tilstrekkelig åpenbaring til å bli frelst og til å leve det kristne livet. Vi har fått åpenbart det Gud vil at vi skal se og forstå mens vi er her på jorden.

Ett evangelium
Det er også uholdbart å hevde at Peter og Paulus forkynte to forskjellige evangelier. Under apostelmøtet i Jerusalem trekker Peter en interessant konklusjon etter at Paulus og Barnabas hadde avlagt rapport etter sin første misjonsreise. Peter konstaterer at hedningene hadde fått den samme Hellige Ånd som apostlene og at de var blitt frelst på samme måte som dem. Når Paulus skriver brevet til Romerne sier han at han ikke skammer seg over Kristi evangelium, for det er Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøde først og så for greker. I første Korinterbrev skriver han det samme når han sier at han forkynner Kristus korsfestet både for jøder og greker. Ifølge Hebreerbrevet var Jesus den første som forkynte om frelsen. Deretter ble dette evangeliet stadfestet av de som hadde hørt ham, altså av apostlene. Det var det samme evangeliet hele veien. 
Paulus gjorde heller ingen forskjell mellom jøder og hedninger når han var på sine misjonsreiser. Først henvendte han seg til de jødiske synagogene med evangeliet. Som regel ble han kastet ut derfra. Da henvendte han seg til ikke-jødene på stedet. Derfor bestod også de menighetene Paulus plantet av både jøder og hedninger. 

Bibelens autoritet
I en tid som vår, når kristen tro og moral blir utfordret og angrepet fra mange hold, trenger vi å hevde Bibelens autoritet – ikke å svekke tilliten til Bibelen. Om ikke vi holder fast ved Guds Ord er vi ferdige. Da vil vi ende opp med å forkynne våre meninger og oppfatninger. Og våre meninger vil endres i takt med tidsånden. Det er troen på Bibelen som Guds inspirerte og ufeilbarlige ord som gir menigheten et sikkert fundament i alle stormer og som gir tyngde i den kristne forkynnelsen. 
Men uansett: selv om vi devaluerer Bibelens autoritet, så står Guds Ord allikevel fast. For vi kan ikke gjøre noe mot sannheten, bare for sannheten.

Israel – historiens største mirakel

Året var 1543. Det var gått 26 år siden han spikret opp sine 95 teser på kirkedøra i Wittenberg i protest mot den Romersk katolske kirkes avlatshandel. Dette året utga han en bok med tittelen «Von den Juden und ihren Lügen» – Om jødene og deres løgner.
«Hva skal vi kristne nå gjøre med dette fordervelige, fordømte jødefolket?.. Jeg vil gi dere mitt omtenksomme råd: Brenn synagogene og skolene deres. Brenn husene deres. Brenn bønnebøkene deres. Innfør dødsstraff for rabbinere som underviser. Opphev beskyttelsen når de reiser på veiene. Ta fra dem deres eiendeler.
Lutherske kirker har for lengst tatt avstand fra Martin Luthers oppfordring i sin bok. Den var grovt krenkende og antisemittisk og sitatene jeg startet med er sterkt forkortet og forenklet. Originalen egner seg ikke til høytlesning.
Men selv om antisemitten Luther i denne boken står som et grelt eksempel på fordommer og teologisk forfall, sto han i en tradisjon helt fra oldkirken, der man ikke fant plass for Israel i Guds frelses-historie. Han var også med å legge grunnlaget for det jødehatet som kom til å spre seg som en pest i Europas åndsliv i årene som fulgte. Kirken har ingen stolt arv i sin behandling av Jødene og Israel. For å sitere idehistoriker Håkon Harket. «Før Holocaust var det i brede kretser legitimt å forakte jøder i kristendommens navn, ja, det kan sies enda sterkere, jødehatet var et av kristendommens identitetsskapende ytringsformer.» og «Man kan ikke tale med kappe og krave fra kirkens talerstoler eller fra byens torg om politikken i Midtøsten, uten å vite at man forvalter kirkens katastrofale mangel på autoritet i moralske spørsmål hvor jødenes eksistens står på spill.» Sitat slutt. Vatikanet anerkjente ikke staten Israel før i 1993.
Men kirkens historie inneholder også et annet budskap. Da Philip Jacob Spener i 1675 skrev Pia Desideria – Fromme ønsker, og dermed startet Pietismen, markerte dette også en helt ny måte å se på Jødefolket på. Hør bare: Israel er Guds utvalgte folk. Vi må elske jødene. Forkynnelsen må tilpasses at de er jøder. Vi må ta avstand fra tvangs-omvendelser. Vi skal bli ett folk i Jerusalem. Vi skal en gang bo sammen på Zion. Jeg er stolt av å tilhøre en slik tradisjon.
Og disse to retningene har opp gjennom historien levd side om side i kristne kirker og menigheter. Erstatningsteologien i sine ulike varianter og nyanser, og arven fra pietismen med sin kjærlighet til jødefolket der opprettelsen av staten Israel blir sett på som oppfyllelsen av profetorden og et verk av den Gud som styrer historiens gang.
Men denne kampen er ikke et indrekirkelig anliggende. Langt derifra. Det handler om ideologi og politikk, ja om selve sivilisasjonen. Opp gjennom historien har Jødefolket bevart sin egenart og sitt særpreg. De har skilt seg ut. De har vært røsten til «de andre». Derfor er måten som en kultur behandler jødene på, den beste indikator på kulturens humanitet, eller mangel på humanitet. Ikke fordi jødene er spesielle, men fordi de er «de andre». Hvordan forholder vi oss til dem som ikke er som oss? Grekerne foraktet jødene fordi de ikke ble grekere, romerne fordi de ikke ble romere. De kristne fordømte jødene fordi de ikke ble kristne, Muslimene så ned på dem fordi de ikke tok imot Islam og Germanerne ville fjerne jødene helt og holdent fordi de ikke var Arere. Men jødene nektet å forsvinne.
Nå når Jødene har fått sitt eget land, fortsetter kravet om at jødene må oppgi dette og sin egenart. De anklages for imperialisme og okkupasjon selv om Jødenes tilknytning til landet går tilbake dobbelt så langt som de kristnes historie og tre ganger så langt som Islams. 
Jonathan Sachs, sjefsrabbiner for Storbritania og Det Britiske Samveldet, sier det slik: Ironien i samtidens anklage om at den moderne staten Israel er en imperialistisk makt, er at siden Josvas tid for mer enn 3 000 år siden, er det bare under jødisk styre at Israel har vært en selvstendig nasjon og ikke en del av et imperium. Landet har vært styrt av Assyrerne, Babylonerne, Perserne, Alexandrinerne, Ptolemeerne, Seleusiderne, Romerne, Byzantinerne, Umayyaene, Abbisaiderne, Fatimiderene, Seljukiderne, Korsfarerne, Ayyubiderne, Mamelukerne, Ottomanerne og den Britiske mandatmakten. Men kun under jødisk styre har det vært en selvstyrt stat. Og den er nå den viktigste hindringen for opprettelsen av Kalifatet, den store imperiedrømmen som deles av Al Qaeda, ISIL, Hamas og Hezbolla.

Nå blir kristne som støtter Israels rett til et land, kalt fundamentalister og Kristen-Sionister. Det skal vist nok være noe fæle greier. Kampen står om de gammeltestamentlige landløftene fremdeles gjelder. Det skilles mellom Antisemittisme og Anti-Sionisme. Ingen vil være Antisemitt, mens Anti-Sionist er det helt greit å være. Holocaust blir brukt som retorisk virkemiddel mot Israel. Nå er det Palestinerne som er offeret og Israel som er overgriperne. Det ropes på en rettferdig fred. Og det manes til boikott av Israelske varer og av selskap som handler med Israel. Mens det er et historisk faktum at Jødenes nasjonale karakter ble angrepet lenge før staten Israel ble opprettet. Og man glemmer at krav om boikott av jødisk handel har vært første fase av jødehatet i vår moderne historie. Og vi vet hva det førte til
Landløftet til Israel står fremdeles ved makt! Det hører med til de betingelsesløse løftene Gud gav til Israelittene. «Jeg vil samle dem fra folkene og samle dem fra landene og føre dem til deres eget land. Og jeg vil røkte dem på Israels fjell, i dalene og på alle de steder i landet hvor de bor.» (Ezek 34,13)
La meg til slutt igjen få sitere sjefs-rabbiner Jonathan Sachs: «Det finnes bare én jødisk stat, et bittelite land, en kvart prosent av landmassen til den Arabiske verden. Israel har gjort ekstraordinære ting. Det har absorbert immigranter fra 103 nasjoner som snakker 82 språk. Det har forvandlet øde landskap til steder med skog og marker. Det har det fremste av teknikk innenfor landbruk og medisin og har en av verdens mest avanserte høyteknologiske økonomier. Det har fostret store poeter og forfattere, kunstnere og skulptører, symfoniorkestre, universiteter og forskningsinstitutt. Overalt i verden der det er en humanitær katastrofe, så er Israel, dersom de får lov, blant de første som sender hjelp. Det har delt sin teknologi med andre utviklingsland. Under enormt press, har det bevart demokratiet, en fri presse og et uavhengig – noen vil si for uavhengig – rettsapparat. For meg, mer enn noe annet, er Israel et levende vitnesbyrd om kraften i befalingen fra Moses: Velg da Livet, forat du må leve!»
Om du vil være realist i dagens Israel, sa statsminister David Ben Gurion, må du tro på mirakler. Israel og jødefolket er historiens største mirakel!